Rester av Helle Helle

Novellen handler om en gift mann som ønsker å bedra sin kone. Han er nok ikke lykkelig gift med henne. De er på en fest, der de også befinner seg en ugift kvinne som mannen har hatt et godt øye med hele kvelden. Det er denne kvinnen som forteller sin side av historien, novellen er altså skrevet i første person entall. Når hun forteller om ekteskapet sier hun "det er et lykkeligt ægteskab". Hun finner etter hvert ut at hun tok feil. I 23-tiden ber han henne om å gå en tur. Han sliter med å bedra kona, og finner ut at han heller skal kjøre kvinnen til togstasjonen, slik at han har en uskylning. Kvinnen måtte inn på festen å hente vesken sin, da hun kommer ut igjen spørr han henne om kona hadde spørt etter han. Det hadde hun ikke. Han blir nok litt skuffet over at hun ikke hadde merket at han ikke var på festen. På veien til togstasjonen kjører han på en rev. Reven lider av smerte, men han klarer likevel ikke å drepe den. Dette kan sammenliknes med hans eget ekteskap.

Hedda Gabler

Hedda Gabler av Henrik Ibsen vart gitt ut i 1980. Hedda Gabler er namnet på både dramaet og hovudpersonen i stykket. Hedda er ei ganske alvorleg overklassekvinne som er nygift med Jørgen Tesman. Dei har nettopp komme tilbake frå den lange bryllaupsreisa deira, der Tesman har brukt mykje av tida til å studere, mens Hedda har kjeda livet av seg. Ho har også vorte gravid på reisa, men gjer alt for å ikkje tenkje på det. Det er ganske tydeleg at Hedda verken er forelska eller lykkeleg gift med Tesman, og ho vil i alle fall ikkje ha barn med han. Tesman vil berre det beste for sin hustru. Han kjøper huset ho ville ha og tar henne med på den dyraste bryllaupsreisa. Tenestepiken Berte og Tesmans tante prøver å gjøre så godt dei kan for å tilfredsstille Hedda, men ingenting er godt nok for henne. Dei fleste i stykket synes det er underleg at Hedda enda opp med ein som Jørgen Tesman, og meiner ho ikkje passar inn i deira borgarlige miljø. Temaet er ulukkeleg kjærleik.

På gangen deira heng det eit portrett av faren hennar, General Gabler. Gjennom heile stykket får vi inntrykk av at ho hadde eit nært forhold til han. Vi får verken høyre om mor eller søsken, så han har antakeleg oppdratt henne aleine. Han har vore eit sterkt forbilde for ho, og har mellom anna lært henne å ri og skyte. Ho har også blitt påverka av Generalens måte å tenkje på, ho skal holde hovudet høgt og vere sterk i alle saker. Pistolane han etterlat seg, får stor betyding for handlinga i stykket. Hedda plar å skyte i hagen for moro skyld når ho ikkje har særleg anna å ta seg til. Pistolane vart nemnt ofte og forbereder heile tida lesaren på kva som kjem til å skje.



Det er først når Hadda sin ungdomsvenn, Eilert Løvborg, plutseleg dukkar opp, at vi får innblikk i fortida hennar. Han har for tida eit sterkt forhold til Thea Elvsted, noko Hedda absolutt ikkje liker. Etter kvart får vi høyre at Løvborg skal gi ut ei ny bok om framtida, som han og Elvsted har jobba med. Boka blir som eit barn for dei. Gjennom ein dialog med Hedda og Løvborg, får vi vite at dei hadde vore saman i ungdommen, og det er tydeleg at dei begge enda har kjensler for kvarandre. Sjølv om Hedda saknar fortida si med Løvborg, klarer ho likevel ikkje å forlate Tesman. Kanskje det nettopp er den faglege sida av Tesman ho er tiltrekt av, for den minnar henne om Løvborg. Elvsted derimot, var også ulykkeleg gift saman med sin mann, og bestemte seg derfor for å forlate han for Løvborg.

Hedda vil oppleve den makta ho hadde over han, og påverkar han derfor til å drikke alkohol, til tross for at han er ein nyleg avvenda alkoholikar. Rusen han fører til at han klarer å miste manuskriptet til den nye boka. Tesman finn manuskriptet og skal levere det tilbake når Løvborg er i stand til å ta vare på det. Men på grunn av Heddas misunning på Thea, brenner ho barnet deira, manuskriptet. Når Løvborg oppdagar at manuskriptet er borte, meiner han at han ikkje har noko å leve for, og han har ikkje brukt for Elvsted meir. Hedda gir han ein av pistolane og seier han bør skyte seg sjølv i skjønnheit. Slik følte ho at ho fikk makta over han tilbake igjen. Etter Løvborgs død føler Hedda seg aleine igjen, ho har mista det som betydde mest for henne, hennar far og hennar store kjærleik. Stykket ender med at Hedda også skyt seg sjølv i skjønnheit.

Hedda er veldig opptatt av å vise at ho er Generalens dotter, og ikkje hennar manns hustru. Både Eilert Løvborg og forfattaren sjølv, vel å kalle henne Hedda Gabler, og ikkje Hedda Tesman.

Globaliseringen påvirker det norske språket

I løpet av de hundre siste årene har det foregått en globalisering i verden. Det har blitt vanligere å reise rundt, elektroniske media har blitt oppfunnet og det har blitt mye lettere å kommunisere med andre rundt om i verden. Mange mener at globaliseringen truer det norske språket, men det norske språket har blitt påvirket mye lengre enn hundre år. Har folket glemt at dansk var enerådende som skriftspråk i Norge i rundt 400 år? Det er ingen tvil om at globaliseringen truer det norske språket. Det har alltid pågått en form for påvirkning av det norske språket, og språket kommer alltid til å være i forandring, men er dette virkelig noe å være bekymret for?

Måten vi bruker språket på signaliserer både hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Språket viser hvilke sosiale grupper vi tilhører og hvilke grupper vi identifiserer oss med. En skriver og snakker ikke på samme måte til bestekameraten som en gjør til bestemoren. Sleng og det såkalte ”sms-språket” har blitt mer aktuelt i den siste tiden. Det går tross alt mye raskere å skrive en sms dersom en forkorter ordene. Ulempen med dette er nok at de fleste barn og unge får problemer med rettskrivingen i andre anledninger.

Det blir brukt flere andre språk enn norsk i Norge i dag, og vi blir påvirket av dem alle. Vi har for eksempel både engelsk, tysk, fransk og spansk som en kan få obligatorisk undervisning i på ungdomsskolen og i den videregående skolen. Dessuten må vi ikke glemme samisk og alle de ulike dialektene i landet som påvirker hverandre. Så har det seg også slik at vi har både bokmål og nynorsk som offisielle målformer. Dette skjønner jeg ikke helt poenget med. Det er liksom helt greit med to målformer, men det er uaktuelt med noen utenlandske ord i språket vårt!?

Historie har også mye å si for hvordan språket har blitt utviklet. Engelsk har blitt utviklet til det mest brukte språket i verden mye på grunn av koloniseringene gjennom tidene. Men hvordan kan en si at dette er negativt? Engelsk gjør det jo mye lettere å kommunisere i verden. Folk får flere muligheter og har større sjanse for å realisere drømmene sine. Vi både hører og leser engelsk hver dag, gjennom blant annet TV, musikk og undervisning. Engelsk er et språk med høy status, som de fleste ungdommer i Norge forbinder med en identitet som er urban, global og trendy. Derfor er de fleste godt motiverte til å lære seg språket.


Vi har tatt i bruk flere engelske ord i norsk tale og skriftspråk. Eksempler på dette er ”printer” som på norsk er ”skriver”, og ”backup” som på norsk er ”sikkerhetskopi”. Flere nordmenn mener det er unødvendig å bruke disse engelske ordene når vi tross alt har norske ord til samme tingen. Dessuten er det flere matvarer med utenlandske navn, som for eksempel ”pizza”, ”kebab” og ”taco”. Disse ordene er det derimot ingen som reagerer på.

Om 50 år tror jeg store deler av det norske språket har forsvunnet. All tiden Ivar Aasen brukte på å samle inn norske ord var nok bortkastet. Vi nordmenn må slutte å se negativt på alt, en kan tross alt komme langt med gode språkkunnskaper. Er det virkelig nødvendig med to norske offisielle målformer, og er det virkelig et stort problem om språket blir forandret gjennom tiden? Alt i alt så mener jeg at det egentlig ikke har så mye å si hvordan vi snakker og skriver ting, det viktigste er jo at vi forstår hverandre.