Globaliseringen påvirker det norske språket

I løpet av de hundre siste årene har det foregått en globalisering i verden. Det har blitt vanligere å reise rundt, elektroniske media har blitt oppfunnet og det har blitt mye lettere å kommunisere med andre rundt om i verden. Mange mener at globaliseringen truer det norske språket, men det norske språket har blitt påvirket mye lengre enn hundre år. Har folket glemt at dansk var enerådende som skriftspråk i Norge i rundt 400 år? Det er ingen tvil om at globaliseringen truer det norske språket. Det har alltid pågått en form for påvirkning av det norske språket, og språket kommer alltid til å være i forandring, men er dette virkelig noe å være bekymret for?

Måten vi bruker språket på signaliserer både hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Språket viser hvilke sosiale grupper vi tilhører og hvilke grupper vi identifiserer oss med. En skriver og snakker ikke på samme måte til bestekameraten som en gjør til bestemoren. Sleng og det såkalte ”sms-språket” har blitt mer aktuelt i den siste tiden. Det går tross alt mye raskere å skrive en sms dersom en forkorter ordene. Ulempen med dette er nok at de fleste barn og unge får problemer med rettskrivingen i andre anledninger.

Det blir brukt flere andre språk enn norsk i Norge i dag, og vi blir påvirket av dem alle. Vi har for eksempel både engelsk, tysk, fransk og spansk som en kan få obligatorisk undervisning i på ungdomsskolen og i den videregående skolen. Dessuten må vi ikke glemme samisk og alle de ulike dialektene i landet som påvirker hverandre. Så har det seg også slik at vi har både bokmål og nynorsk som offisielle målformer. Dette skjønner jeg ikke helt poenget med. Det er liksom helt greit med to målformer, men det er uaktuelt med noen utenlandske ord i språket vårt!?

Historie har også mye å si for hvordan språket har blitt utviklet. Engelsk har blitt utviklet til det mest brukte språket i verden mye på grunn av koloniseringene gjennom tidene. Men hvordan kan en si at dette er negativt? Engelsk gjør det jo mye lettere å kommunisere i verden. Folk får flere muligheter og har større sjanse for å realisere drømmene sine. Vi både hører og leser engelsk hver dag, gjennom blant annet TV, musikk og undervisning. Engelsk er et språk med høy status, som de fleste ungdommer i Norge forbinder med en identitet som er urban, global og trendy. Derfor er de fleste godt motiverte til å lære seg språket.


Vi har tatt i bruk flere engelske ord i norsk tale og skriftspråk. Eksempler på dette er ”printer” som på norsk er ”skriver”, og ”backup” som på norsk er ”sikkerhetskopi”. Flere nordmenn mener det er unødvendig å bruke disse engelske ordene når vi tross alt har norske ord til samme tingen. Dessuten er det flere matvarer med utenlandske navn, som for eksempel ”pizza”, ”kebab” og ”taco”. Disse ordene er det derimot ingen som reagerer på.

Om 50 år tror jeg store deler av det norske språket har forsvunnet. All tiden Ivar Aasen brukte på å samle inn norske ord var nok bortkastet. Vi nordmenn må slutte å se negativt på alt, en kan tross alt komme langt med gode språkkunnskaper. Er det virkelig nødvendig med to norske offisielle målformer, og er det virkelig et stort problem om språket blir forandret gjennom tiden? Alt i alt så mener jeg at det egentlig ikke har så mye å si hvordan vi snakker og skriver ting, det viktigste er jo at vi forstår hverandre.